To everyone who's lost someone they love
Long before it was their time
You feel like the days you had were not enough
when you said goodbye



And to all of the people with burdens and pains
Keeping you back from your life
You believe that there's nothing and there is no one
Who can make it right



There is hope for the helpless
Rest for the weary
Love for the broken heart
There is grace and forgiveness
Mercy and healing
He'll meet you wherever you are
Cry out to Jesus, Cry out to Jesus



For the marriage that's struggling just to hang on
They lost all of their faith and love
They've done all they can to make it right again
Still it's not enough



For the ones who can't break the addictions and chains
You try to give up but you come back again
Just remember that you're not alone in your shame
And your suffering



When your lonely (when you're lonely)
And it feels like the whole world is falling on you
You just reach out, you just cry out to Jesus
Cry to Jesus



To the widow who suffers from being alone
Wiping the tears from her eyes
For the children around the world without a home
Say a prayer tonight

For mange betyr et nytt år mange nye muligheter, og det gjelder også for meg.

Jeg tror det er lenge siden jeg har gledet meg så mye til et nytt år, og grunnen er:

- Jeg er ferdig med 13 års skolegang!
- Jeg skal feire russetiden
- Jeg går inn i et nytt år med min herlige kjæreste, som jeg i 2012 har vært sammen med i 2 år.
- Jeg skal reise massemassemasse, blant annet jobbe med dyr i Afrika eller Australia, og mest sannsynlig flytte til Kreta.
- Jeg skal jobbe og tjene mine egne penger, som jeg kan spare - eller rett og slett bare bruke på akkurat det jeg vil.
- Jeg skal gå ned enda mer i vekt
- Jeg skal forhåpentligvis slutte å snuse
- Jeg skal kvitte meg med ubrukelige "venner", og forhåpentligvis stifte nye bekjentskaper
- Jeg skal leve livet til det fulle, og starte på "voksenlivet".

Hva gleder du deg til?

1. tell me about your ex:

Ikke så mye å si der. Tulling.

2. drunken story time:

Kenneth løp naken i gangen på Grand hotel mens festen etter Nobels fredsprisutdeling foregikk i etasjen over. Kommer aldri til å glemme det!

3. a secret you havent told many people:

Jeg er dritredd for å gå i skogen.

4.  a fact about the last person you kissed:

Verdens beste kjæreste, som jeg aldri i livet vil gi slipp på!

5. favourite tv show:

Sex og singelliv, two and a half men, big bang theory

6. what your last received textmessage says:

"Funnet ut noe mer ang nyttårsaften? :)" 

6. what your wearing:

En hvit genser og sokker.

7. favourite song:

What are words.

8.  how you met the person you fell hardest for:

På fridays etter en Vålerengakamp.

9. favourite memory of this past summer:

Crusie med mormor og Kreta med Kenneth. 

10. turn ons:

En man kan stole på, og et nydelig smil.

11. cutest thing enyvone done for you:
Kenneth gjør altfor mye fint for meg, så det er vanskelig å velge ut noe spesifikt.


Håper alle har en fin jul, og nyter ferien!

Støtt oss og vis engasjement ved å lese og kommentere artikkelen! Spre det gjerne videre!

Også kan dere selvfølgelig se bort ifra det forferdelige bildet :)

Trykk på bildet for å komme til artikkelen. Eller trykk HER.

Jeg har ventet med å skrive om 22. juli, men siden flere av dere vil lese om mitt syn på denne dagen, er det like greit å skrive det nå, siden jeg husker alt som om det var igår.

Den 22. juli 2011 var ingen spesiell dag. Jeg var hos kjærestenmin, på Ensjø. Jeg kjedet meg så forferdelig mye, og ventet på at han skulle komme fra jobb. Rundt ti over tre la jeg meg på sofaen for å sove en times tid. Et kvarter senere våkner jeg av et smell så høyt at jeg hoppet, bokstavelig talt, ut av søvnen. Det første som slo meg var at det var sprengningsarbeid rett ved siden av, fordi de bygger blokker der. Kun sekunder etter smellet, ringer onkelen min. Jeg rekker ikke å ta den, men ringer opp igjen.

"HVA FAEN VAR DET?!", er det første jeg hører. Da skjønte jeg at det ikke var bygningsarbeid. Han fortalte at han, tanten min og de tre barna (alle under 10 år), satt på Fridays, og at vinduene hadde blåst ut rundt dem. På nytt begynte jeg å spekulere i hva som hadde skjedd. Spregningsarbeid som gikk galt? Mest sannsynlig.. Noe annet som plutselig gikk til helvete? Kanskje.. Terror? HAHAHA, ikke i lille Norge.

Jeg skrudde på tven og pcen, men siden det kun var et par minutter etter det hadde skjedd, var det vanskelig å finne noe. Jeg oppdatterte alle nettavisene som en gal, og plutselig rant det inn. "Eksplosjon i regjeringskvartalet". Jeg så bildene, og selvom det sto "ekspolosjon", skjønte jeg med en gang at det ikke var et uhell. Jeg ga all info til onkelen min, som sto og ropte det ut til de andre gjestene. Det var fullt kaos, og da han og de andre gjestene hadde fått nok info, la vi på. Jeg ble helt oppslukt. Jeg skulle ha med meg alt.

16.00

Minuttene ble til en halvtime, og kjæresten min kom hjem fra jobb. Jeg var litt i sjokk, men fortalte han alt. Han reagerte litt sånn "pøh..", men jeg ga meg ikke. Plutselig kom jeg på at vår felles kompis, som hadde sovet hos han den natta og dratt fra meg bare et par timer tidligere, var i byen. Jeg fikk helt angst, og ringte. Ikke noe svar. Jeg ringte og ringte og ringte, helt til jeg plutselig kom på at jeg midt oppi det hele hadde glemt at han var på jobb rett borti veien.

16.15

Tanten min ringte meg, og fortalte at de hadde vært i regjeringskvartalet, nøyaktig der bomben smalt, 15 minutter før. Det tok litt tid før det sank inn.

17.00

Kenneth og jeg satt helt oppslukte foran tven, da det plutselig slo meg: "Jeg kunne hatt én tante, én onkel, to kusiner og én fetter mindre nå. Jeg kunne ha mistet fem familiemedlemmer". Selvom de var i sjokk, men i god behold, knakk jeg helt sammen. Det var en jævlig tanke.

Jeg kan være helt ærlig å si at jeg var mer enn 100% sikker på at det var terror begått av Al Qaida eller en annen ekstremistisk gruppe. Det tror jeg faktisk at majoriteten av den norske befolkningen trodde.
Jeg ringer mamma, som er på Kreta, og forteller det. Hun og lillebror visste ingenting. Jeg sa det samme. "Det foregår terrorangrep mot Norge. Det er Al Qaida, alle sier det"

Tiden gikk, og vi satt fortsatt oppslukte foran tven. Plutselig går det rykter om skyting på Utøya. "Utøya? Hvor faen er det?!". Vi tenkte at det var en dårlig spøk, at noen benyttet muligheten til å kødde litt. Et par timer senere er gjerningsmannen pågrepet. Han er norsk. Anders Behring Breivik. Hvit. Faen.

Jeg begynner umiddelbart å søke. Finner en adressen hans og en facebookprofil opprettet 5 dager tidligere. Oppmerksomhetssyk.

10 er drept. 10 for mye. Jeg griner, Kenneth og Eirik, som har kommet fra jobb, er minst like sjokkerte som meg. Familie og venner ringer for å høre om vi er ok.

Vi sitter til langt utpå natten for å se på nyhetene. De grusomme bildene fra regjeringskvartalet og de jævlige bildene fra helikopteret over Utøya stopper ikke å renne inn. Det kommer nye bilder, og ny info hele tiden. Jeg klarer ikke å legge meg. Vil ikke.

Etter enda noen timer er det pressekonferanse. Vi tenkte kanskje at tallet på antall omkomne på Utøya skulle nedjusteres. Vi krysset fingrene og ba til høyere makter. Jeg gjorde det ihvertfall. Inni meg. Tallet på de døde er minst 80. Jeg klarte ikke å si noe, la bare hodet mitt i fanget til Kenneth og grein.

Selvom jeg ikke visste om det var noen jeg kjente på Utøya, var det fortsatt en tragedie. Minst ÅTTI ungdommer drept. Og hvor mange i regjeringskvartalet? Det måtte være mange.

Da klokken ble halv 6 om morgenen hadde jeg sett på nyhetene i over 12 timer. Hjernen min var fylt opp med informasjon, dritt og sorg. Jeg tenkte hele tiden på om jeg kjente noen, det var jo altfor tidlig å si.

Jeg sov til klokken var 9, bare et par timer. Jeg måtte lese og se mer. Tallet åtti var fortsatt altfor høyt for meg å takle. Jeg tenkte på de stakkars foreldrene som hadde mistet barna sine. Jeg tenkte altfor mye.

Ettersom dagene gikk, ble flere og flere identifisert. Jeg hadde hørt noen av navnene før, men det var ingen jeg kjente. En venninne klarte å svømme fra øya. Gudskjelov.

Ukene gikk, og jeg skjønte at jeg kjente mange som hadde mistet noen. Nesten alle kjenner noen som mistet noen. Så man blir preget selv. Det går innpå en.

Nå som det har gått to måneder, er det fortsatt ganske fjernt og uforståelig, men det har begynt å synke litt inn. Tenk at det kunne ramme lille Norge. Også at det var en av våre egne. En idiot av en fyr som ville få opp øynene til det Norske folk. Bare synd han ikke skjønte at dette førte oss sammen. Det knyttet oss så tett som det kunne. Hadde det vært en ekstremistgruppe, hadde Norge blitt splittet, men det var det ikke. En hvit, helnorsk mann, som førte oss sammen. Svarte, hvite og gule.

Det grusomt å tenkte på, og jeg syns det er så forferdelig vondt å vite at det er så mange som har mistet noen. Tallet ble nedjustert, men allikevel. Det er altfor mange.

Hva er dine tanker rundt 22. juli?

Jeg har alltid hatt dyr i livet mitt. Jeg føler at en del av meg mangler dersom jeg ikke har det, og ja, dyr er liksom meg.

Dyr gir meg en så stor livsglede at dere aner ikke. Dyr blir mye brukt i terapi, og det skjønner jeg godt. Dyr er trofaste, gjør deg glad når du er trist, gladere når du fra før av er glad, og lykkelig når du trenger det mest.
I en litt dårlig periode her for et par måneder siden, følte jeg at noe manglet. Og det gjorde det.

Jeg har alltid hatt rotter og hunder, men da den siste rotta mi døde for noen år siden, bestemte jeg meg for at det måtte gå noen år før jeg fikk nye rotter. På samme måte som et annet menneske ikke kan erstatte en annen som er død, kan ikke dyr det heller. Dyr er enkeltindivider med ulik personlighet, helt likt som mennesker.
Men, da jeg så disse to nydelige skapningene, klarte jeg ikke å dy meg. Jeg MÅTTE ha de.

Og se så nydelige de er!


De som aldri har hatt rotter, har virkelig gått glipp av noe. Søtere og mer morsomme dyr skal man lete lenge etter. Glem hamstre, kaniner og fugler - rotter is the shit!

Har/har du hatt noen dyr?

Det er flere som lurer på hvordan det går med den såkalte slankingen min, så jeg tenkte å skrive om det!

Som dere vet gikk det veldig bra, og jeg gikk ned 10 kilo. Da jeg skulle på cruise med mormor, som forresten var all inclusive, fikk jeg helt angst. Vi hadde tilgang til de sykeste buffetene 24/7, bokstavelig talt, og jeg var redd jeg kom til å gå på en skikkelig smell. Spesielt etter å ha hørt at onkelen min gikk opp 8 kilo da han og tante var på det samme cruiset som oss. Jeg kjenner meg selv godt, og vet at jeg har en ganske syk viljestyrke - bare ikke når det kommer til dritgod mat. Den første dagen trodde jeg faktisk at jeg skulle sikle istykker buffeten. Det var mathimmelen. Jeg er sikker på at man kunne gitt mat til et helt land i flere måneder med den maten som var der i løpet av uken. Det var kvalmende store mengder med både kjøtt, frukt, grønnsaker og ikke minst dessert. Men ihvertfall:
Den første dagen spiste jeg så mye at jeg måte åpne knappen på shortsen min, og bytte til kjole. Dagen etter spiste jeg litt mindre, og dagene som fulgte var ikke så koselige på det området.

Jeg begynte nemlig å se en annen i speilet. En som var 5 kilo tyngre, og flere cm bredere. Jeg fikk helt angst for at jeg hadde gått opp halvparten av det jeg hadde gått ned. Derfor spiste jeg mindre og sunnere (denne maten var himmelsk god den og, så det var ikke så ille..). Da jeg kom hjem gråt jeg nesten da jeg skulle gå på vekta, for jeg var bombesikker på at jeg kom til å få sjokk. Og sjokk - det fikk jeg. Jeg hadde gått NED en kilo. Den lykkefølelsen jeg følte da, dere.. Den var ubeskrivelig! Jeg hadde innbilt meg alt, og angret skikkelig på at jeg ikke gikk mer amok ved dessertbordene.

Noen uker senere skulle kjæresten min, bestekompisen vår og jeg til Kreta, og da bestemte jeg meg på forhånd for at "hei, det er KRETA, med verdens BESTE mat. Ikke faen om jeg skal begrense meg. Dessuten gikk jeg ned på cruiset, muahaha". Jeg holdt meg litt i nakken, men spiste allikevel nesten alt jeg hadde lyst på.
Dessverre er det litt vanskeligere å styre med kalorier i utlandet, og på restauranter, så jeg måtte bare ta sånn ca. Og det som er veldig synd da, er at man kan ta veldig, veldig feil, noe jeg gjorde.

Da jeg kom hjem til Norge visste jeg at jeg hadde lagt på meg, fordi vi hadde spist oss stappmette hver dag. Da jeg gikk på vekten viste den 3 kg +. For å være helt ærlig, ble jeg skuffet over meg selv, men samtidig tenkte jeg "seriøst?! Jeg har hatt en dritbra ferie. Skal dette ødelegge?". Og nei, det skulle det ikke. For det er faktisk ikke så ille, jeg var fortsatt 7 kilo i minus.

Resten av ferien dreit jeg fullstendig i hva jeg spiste, og det har jeg vel egentlig gjort frem til for et par uker siden. Nå har jeg begynt igjen, og skal ned ytterligere 7 kilo. Da veier jeg 65 kg, som er "drømmevekten" min. Det er slitsomt, fordi jeg nå bor med kjæresten min som skal OPP i vekt, og som spiser mye pizza og annen drittmat, men jeg vet at jeg kommer til å klare det!

Nå skal vi også melde oss inn på et treningsstudio, og da går ting mye bedre, for da kan jeg faktisk spise mer, samtidig som jeg går ned!


Me, myself and I & Daniel, bestekompis.

Kom igjen, gi meg litt inspo til å blogge nå!

Jeg vet at jeg ihvertfall har noen faste og trofaste lesere, som gjør "alt" for meg! Så derfor må jeg nesten smiske litt og si at dere er verdens beste, herligste og søteste lesere om dere stemmer på meg HER (åpner i nytt vindu)

Jeg bruker altfor mye tid på nettet.. ALT for mye. Og fordi jeg gjør det, kommer jeg ofte over sider, filmer og annet som gjør meg glad, trist, inspirert og rørt. Jeg elsker sånne ting, og vet at veldig mange lagrer sånne ting som bokmerker. Så om dere vil dele noe, blir jeg veldig glad! Det kan være alt fra morsomme blogger eller sider, til triste videoer og fine sanger.

Her er noe av det jeg liker!

En fantstisk nydelig gutt, med en utrolig stemme!

Denne så jeg første gang for 3-4 år siden, og den får meg altid til å grine. Noe tristere skal man lete lenge etter.

Okei, denne her, kjære lesere, er min yndlingsvideo over alle yndlingsvideoer. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har sett den minst 200 ganger. Jeg gråter minst like mye hver gang, det er så utrolig rørende! Regner med at de fleste har sett den, men se den igjen:

Denne siden (trykk, åpner i nytt vindu) er også helt utrolig rørende. Tar litt tid å komme seg gjennom hele, men det er verdt det, uten tvil!

Del deres videoer, sider eller tekster med meg!

Flere ville se bilder fra i sommer, så her kommet et bildedryss!

Kjærestetur (pluss Eirik) til Agios Nikolaos, Kreta!

Nattmaten til Kenneth og Eirik






















Full og sminkeløs

Alexis fra Canada


Cruise med mormor















Øvrige bilder fra resten av sommeren








På jobb

Sånn, da har dere fått en god del bilder! You like?

Hva har dere gjort i ferien?

Pleier du å bruke hundrevis av kroner på sushi? Det gjør nemlig jeg,så igår bestemte jeg meg for å lage sushi selv. Jeg hadde ingen særlig forhåpninger om at det skulle bli særlig godt, og ihvertfall ikke se bra ut, men jammen klarte jeg ikke begge deler!

Det var faktisk overraskende enkelt, tok ikke særlig lang tid og var utrolig billig. Jeg kjøpte et sushi-kit (fåes kjøpt på bla. Meny og Kiwi), billig laks og ingefær, da hadde jeg absolutt alt jeg trengte, og det kom på den nette sum av 90,- kroner. Ut av de 90 kronene fikk jeg 28 makibiter! En god del billigere, med andre ord!

Har du laget sushi selv før?

Har fått inn mange fine forslag til hva jeg kan skrive om, og et av dem er hva jeg mener om innvandringen i Norge.

De siste to årene har jeg egentlig lært at dette er et tema man bør holde kjeft om, for å unngå et rasiststempel, bank og krangler. Det oppstår ofte misforståelser, og noen ganger snakker man til mennesker som bare hører det de vil høre, og da er det best å unngå temaet i det hele tatt.

Nå går jeg mitt 3. år på Bjørnholt vgs, og har fått erfare både det ene og det andre med mennesker som ikke er etniske nordmenn. Erfaringene jeg har fått har vært på både godt og vondt, noe som gir meg blandede følelser med tanke på innvandring.

Jeg starter med det positive! Ikke bare har Norge blitt et flerkulturelt samfunn, vi har også fått enorme mengder med ny mat som vi for la oss si.. 100 år siden aldri kunne forestilt oss engang. Pizza, kebab, tikka masala, forskjellige kryddersorter osvosv.. Uten innvandringen hadde du mest sannsynlig aldri kunne tatt en bit av en kebab etter en tur på byen, kost deg med pizza en lørdagskveld eller drukket tequila på fest.
En annen positiv ting med innvandringen er arbeidskraft. For det skal de ha! Det er de som tar drittjobbene som nordmenn er for late til å ta. T-banesjåfør, vaskedame/mann, taxisjåfør og lignende.

Den mest postive og åpenbare tingen er vel kort og godt at vi er mindre redde. Jeg skal ikke si at vi ikke er det, men i mindre grad enn før. Oldemoren min har gjentatte ganger fortalt meg om da hun bodde i Vika, og dro ned til bryggene etter skolen. Da hun for første gang så en mørkhudet (for å holde meg på den sikre siden..), holdt hun på å besvime. Store lepper, nesten svart hud og rart hår.
For oss som bor i Norge, og spesielt de store byene, blunker vi ikke engang når vi ser en burka, hijab, moské eller turban. Dette er dagligdags, og ingenting spesielt..

Så over til det mindre hyggelige. Det er ikke noe å legge skjul på at med innvandringen, kom også kriminaliteten. Spesielt de store byene har fått ta og føle på dette. Ran, voldtekter, slossing, skjellsord haglene etter "lettkledde" jenter og lignende. Dette er vel det aller største problemet med innvandring. Dette er bevist, forsket på og sett med egne øyne, så det er ikke noe poeng i å kverulere på dette om du er uenig.

Integreringen er et kapitell for seg selv. Det er så mange som steller seg totalt på bakbeina, men fakta er at kommer du til Norge, skal du lære deg norsk, oppføre deg pent og ikke snylte.

I tillegg er det skummelt med den store kulturkrasjen, da spesielt blant muslimer og etniske nordmenn. Kulturen de fleste muslimer kommer fra, er en helt annen en det vi er vant til, og mange muslimer sliter med å respektere og tilpasse seg det norske samfunnet og våre normer. Vi har faktisk lov, og rett til å kle oss som horer om vi har lyst til det. Vi har lov til å gå med utringning uten å bli spyttet på eller kalt stygge ting. Vi har rett til å gå som vi vil, uten å bli voldtatt. Dette er det dessverre en del som ikke forstår, som ødelegger for resten av sine medmennesker.

La oss si at Anders Breivik hadde vært en mørk, muslimsk mann. Kan dere forestille dere hvordan holdningene til muslimer her i Norge hadde blitt? Hadde vi ikke vært redde fra før, hadde vi ihvertfall blitt det 22. juli. Dere ser poenget mitt. Jeg pleier å si at 50.000 ødelegger for de resterende 450 000.

Det er alltid positive og negative sider ved enhver sak, og her har dere sett hva jeg mener ihvertfall!

Hva tenker du?

Nå som jeg har min kjære mac tilbake, har jeg muligheten til å blogge, men jeg har ikke peiling på hva jeg skal skrive om.. Så da spør jeg dere!

Bilder fra ferien? Hva jeg har gjort i ferien? Mine synspunkter rundt 22. juli? Tanker rundt valget? Opplevelser?

Kom gjerne med konkrete forslag, som f.eks "skriv om dine tanker rundt eldreomsorgen i Norge".

Kjør på!

Mine trofaste og beste lesere, nå er jeg tilbake, med macen i fanget og falmet brunfarge! Sommeren har vært litt for bra og hektisk til blogging, men nå er jeg tilbake!

Før jeg begynner å blogge som meg selv igjen, vil jeg be dere om en ting! Har dere lyst til å vinne en macbook pro eller iPad 2? Da må dere like Studenkalenderen (trykk, åpner i nytt vindu) og Elevkalenderen (trykk, åpner i nytt vindu) på facebook! Dere svarer kun på et spørsmål, så er dere med i konkurransen, som avsluttes veldig snart!

For dere som er så uheldige, og ikke fått en av kalenderne i år, og som heller ikke vet hva det er, kan jeg informere dere om at dette er to kalendere tilpasset elever fra videregående og opp. Dette er en kalender som inneholder fantastiske mengde med informasjon, rabattkuponger (!! 50% på H&M, gratis kjøretimer, gratis ting i kiosker, kuponger til go cart, megazone, JC og mange andre steder), og ikke minst kalendersider, som gjør at du kan få full oversikt over viktige innleveringer og avtaler!
Jeg har sett på siden til studentkalenderen at det er steder du kan hente de to kalenderne om du ikke har fått de, så det kan jo være verdt å spørre om du er interessert?

Jeg må bare påpeke at dette ikke er en av disse konkurransene hvor du ikke har sjangs i havet til å vinne, som diverse bloggere har, men en ekte konkurranse i regi av Egmont. Som dere ser har ikke sidene så mange likes enda, så her er det en stor sjangse til å vinne!

Jeg må også legge til at dette er en tjeneste gjort av meg, for tanten min, jeg tjener ingen verdens ting på det! Så, nå håper jeg sidene får flere likes, og at en verdig vinner får iPad eller Macbook pro!

Nå er det veldig lenge siden, dere!
Mye har skjedd, både gode og dårlige ting.. I tillegg har jeg ikke hatt pc, så det har ikke blitt mye blogging. Tenkte derfor å komme med et litt koselig innlegg, siden mange blogginnlegg den siste tiden har vært preget av triste saker som Utøya og bomben i Oslo.

Ihvertfall, før jeg kommer tilbake med min vanlige, ordentlige blogging, tenkte jeg som sagt å komme med et litt koselig et, siden blogginnleggene mine ofte er et resultat av irritasjon, hat og dårlige dager. Så derfor, kjære lesere, skal jeg fortelle dere hva jeg elsker!

- Å gå på kino. Elsker å se nye filmer, spesielt fordi jeg ikke er kresen og liker så og si alt, i alle sjangre. I tillegg er popcorn med kinokrydderet himmelen!
- Å se på tv. Det å bare være i sin egen verden, og se på yndlingsprogrammet på tv.. Det er livet!
- God mat. Spesielt gresk mat gjør meg glad, tilfreds og.. mett..
- Kjæresten. Jeg kan dele alt med han, og ikke minst gjøre alt med han. Tulle, le, gråte, snakke, alt.
- Familien. De kan være en pest og en plage, men til syvende og sist er det de som lærer deg hva som er rett og galt, og gir deg et spark i ræva om du trenger det.
- Venninnene mine. Enhver jente trenger gode venninner i livet som de kan snakke med så og si alt om, uten at de dømmer deg.

Selvfølgelig er det mer, men dette er en stor del av livet mitt, som innebærer at jeg er lykkelig. Jeg er selvfølgelig ikke ulykkelig uten tven, men det er faktisk deilig å bare koble ut innimellom, helt alene i mørket, med blafring fra tven i ansiktet..

Hva elsker DU?

- DET ER HERLIG DET! Jeg elsker å trene!

.. Eller ikke.

Selvom hjernen min har tatt bloggsommerferie, leser jeg fortsatt blogger innimellom, og i tide og utide dukker det opp blogginnlegg som beskriver hvor fantastisk det er å trene. Hvor deilig, herlig og befriende det er.
Jeg, som alltid, irriterer meg selvfølgelig grønn over dette.

INGEN, og jeg mener INGEN, kan komme her og prøve å overbevise meg om at trening er befriende. Og ihvertfall ikke deilig. Joda, etter treningsøkten er det deilig. Du føler deg stolt, sterk og sunn. Og jævlig sliten.

For folkens, ingen kan lure meg til å tro på de når de sier at trening ikke er slitsomt, jævlig og.. dritt..
Ingen normale mennesker syns det å trene er deilig.

For det er faktisk ikke deilig når musklene nesten kollapser, blodsmaken kommer frem i munnen, brekninsfornemmelsene setter inn for fullt - og ikke minst: Det kjennes ut som om noen gnir brystet og halsen din med sandpapir, samtidig som hjertet ditt banker så raskt at det nesten stopper. Det - er - ikke - deilig, uansett hvordan du vrir og vender på det.

Kanskje du er sjuk i huet, men hold det for deg selv, for trening er IKKE godt :)

Du er flink som trener, men ikke lyv. TRENING EKKE DIGG.

God, lat sommer.

HJERTEHJERTEHJERTE <3<3<3<3<3<3

Syns du trening er deilig? (Hvis ja, ikke kommenter..)

Jeg er tilbake fra ferie, men før jeg skriver et eneste innlegg til, vil jeg dele dette med dere. Jeg spyr av menneskers brutalitet. Det skulle faen ikke vært lov.

Foto: Priv/Mtv - På slutten av drømmedagen med MTV. Dritsliten, men fornøyd med nytt antrekk :)

Føler meg fortsatt altfor rund og ser liten forskjell selv, men 11 kilo er borte, og det bør jeg være JÆVLIG stolt av, dere! Jeg klarte det jeg aldri trodde skulle være mulig med mitt hat-forhold til trening, men: I did it! (Og det helt uten å trene!).

Flere av dere lurer på om jeg i det hele tatt spiser dritt lenger, og det kan jeg fortelle dere at det gjør jeg, i aller høyeste grad. Forskjellen er bare at jeg spiser mindre av det. Istedenfor å spise en hel sjokoladeplate hver dag, spiser jeg heller 5 biter. Istedenfor en hel grandiosa, spiser jeg 3 stykker. Istedenfor en potetgullpose spiser jeg en halv. Istedenfor å lasse på med saus, ris og pasta, lasser jeg heller på med sitronmarinerte grønnsaker, som gir meg vann i munnen.

Før kunne jeg sitte å himle med øynene når jeg leste om Berit som hadde gått ned 10 kilo, og som hadde endret tankegangen sin, Frode som ikke hadde lyst på sjokolade lenger og om Tone som mer enn gjerne spiste en gresk salat istedenfor en potetgullpose. Men det er faktisk sant. Selvom det høres litt stygt ut, manipulerer man seg selv. Man ødelegger den "dumme" delen av hjernen, og bytter den ut med en litt fornuftig del.

Jeg skal ikke juge å si at jeg aldri har lyst på ting, for det har jeg - Ofte. Nå er det bare det at det er enklere å holde seg unna, enklere å ta seg et knekkebrød istedenfor og ikke helt verdens undergang om jeg ikke har penger til to kilo smågodt. Tankegangen blir faktisk endret, uten at man tenker over det - man må bare gi det litt tid!

Jeg fungerer ofte som en hobbypsykolog for venninner og kompiser. Noen ganger gir jeg fantastiske råd, noen ganger gir jeg gode råd og andre ganger gir jeg så dårlige råd at jeg har dårlig samvittighet i flere dager etterpå når jeg ser at det ikke helt funket som jeg trodde.. Det rådet jeg oftest gir er vel "Dropp han". Ikke fordi jeg ikke unner venninnene mine noe godt, men fordi jeg kjenner igjen en drittsekk når jeg ser han. Jeg har gått på så mange smeller med gutter at.. ja.. Jeg kunne vært coach til tross for min unge alder.

Ihvertfall, som oftest ser jeg at jeg har rett. Han går på en ny jente, og min venninne slipper å gå gjennom en kjærlighetssorg, fordi hun allerede hadde dumpet han. Men noen ganger, dere, så må man faktisk ta en sjanse, selvom det kanskje ser dårlig ut til å starte med.

Og her snakker jeg om GOD erfaring! Da jeg møtte Kenneth, hadde han et.. ikke så veldig koselig rykte på seg. Og som jeg sa; jeg kjenner igjen en drittsekk når jeg ser han. Det er ikke noe å legge skjul på at jeg falt pladask for Kenneth med en gang jeg møtte han, til tross for at jeg godt visste hvordan han var. Dette var også noe jeg skulle få erfare de første månedene.

De første månedene bar preg av hans egoistiske og litt kvalme oppførsel, hvor jeg var sisteprioritet. Selvom vi hang sammen hver dag, kysset og så og si var som kjærester, var andre jenter "pus" og "vennen". Det knuste hjertet mitt i en million biter, men allikevel var jeg bestemt: "Denne gutten skal jeg ha!". Det jeg i ettertid har sett, og som vi har pratet om, er at vi hadde et helt vidt forskjellig syn på hvor vi sto. Jeg mente at vi var ganske close, eller "holdt på" om dere vil, mens han mente at vi ikke var noe annet enn venner. Personlig holdt jeg meg til han, og bare han. På én måte gjorde Kenneth det samme, bortsett fra det "pusesnakket" med andre jenter, som knuste hjertet mitt som sagt.

Etterhvert som vi hadde vært mye sammen, 4 måneder for å være ganske nøyaktig, begynte ting sakte men sikkert å bli bedre. Han snakket ikke lenger sånn med andre jenter, han var åpen om at det var "oss to" og han ble snillere, hyggeligere og mer "gentleman". Vi pratet mye, og etterhvert fant vi ut at "nå er det oss to, ingen andre". Og sånn ble det. Nesten et år senere "are we still going strong". Vi har et fantastisk bra forhold, og begge er 110% trofaste mot hverandre. De som ser oss fra utsiden vil vel kanskje si at vi er litt vel trofaste, fordi vi er som erteris, men for oss er det bra. Når vi ikke drar på f.eks byen uten hverandre, slipper vi mange situasjoner hvor sjalusi kan oppstå. Ingen av oss danser med andre, ingen av oss gjør upassende ting og begge vet godt hvor grensen går. Selvfølgelig oppstår det situasjoner hvor misforståelser er involvert, men det løser seg raskt. Vi har rett og slett et helt perfekt forhold. Poenget mitt er ihvertfall dette:

Før vi ble sammen skal jeg love dere at håpet som var tent i hjertet mitt, ofte slukket. Det var flere ganger jeg grein fordi han var en dust, og fordi jeg tenkte tanker som "det her er bare enda en gutt som det går til helvete med". Jeg var sint, opprørt, trist og lei, men jeg hadde fortsatt det lille håpet, fordi jeg gradvis så forbedringer. Til slutt hadde han blitt en helt ny gutt. Som han selv sier: Jeg forandret han.

Så kjære dere jenter som leser dette: Jeg har gått på flere smeller enn jeg vil huske og tenke på. Jeg tok sjanser - mange sjanser. Mange ganger gikk det straka vegen til helvete, andre ganger gikk det bra litt, for så å gå til helvete og den siste sjansen jeg tok endte med det mest fantastiske jeg har opplevd. Jeg er i et forhold med en gutt som holder seg til meg, og ingen andre. En gutt som skulle vise seg å bli redningen min, klippen min og min store kjærlighet. En gutt jeg aldri ville vært foruten, og som jeg, uten å tvile et sekund på, mer enn gjerne kan tilbringe resten av livet mitt med. Man vet aldri hva som skjer, men det er dette jeg vil, og det er dette han sier, og viser meg at han vil. Jeg tok en sjanse, og det var verdt det, mer enn jeg kan beskrive.

Ikke gi opp håpet, jenter (og gutter). Det handler bare om å ta sjanser. Ja, du har blitt knust før, og du blir sikkert knust igjen, men du kommer ikke til å ende opp alene. Bare lev livet, og husk at drømmeprinsen plutselig dukker opp når du minst aner det.

Foto: priv.


Har du gitt opp håpet?

Dere som har lest (den åpne) bloggen min en god stund, har nok fått med dere at jeg har vært gjennom både det ene og det andre. Noe så "lite" som en heavy kjærlighetssorg, andre ting som kunne knekt enhver. På et tidspunkt var jeg så langt nede at jeg ofte tenkte at jeg likegodt kunne dø, uten at det gjorde noe forskjell. Verken for meg eller de rundt meg. Jeg var virkelig helt knekt, og drittlei av alt.
Jeg har alltid hatt evnen til å se at andre også har det vondt, og at det alltid er noen som har det verre, men det var noen ganger jeg virkelig dreit i alle andre og bare ville at JEG skulle ha det bra.

Jeg pleier ofte å si til venninner som er langt nede at "nå som du er på bunnen, kan det bare gå én vei: oppover!". Og det er veldig sant, jeg skulle bare ønske jeg kunne tenkt det selv da jeg var der.

En ting som har gått mer og mer opp for meg nå i det siste, er det at de aller, aller fleste faktisk har gått gjennom noe vondt i større eller mindre grad. En venninne av meg har mistet moren sin. En annen ble mobbet store deler av grunnskolen. En av mine aller, aller beste venner gråter ofte over tapet av besteforeldrene sine, som han savner så inderlig. En annen opplevde at bestekompisen tok livet av seg. En tidligere, god venninne har en narkoman far. Da venninnen min fikk en spiseforstyrrelse ble hun selvskader og mistet bestemoren sin på samme tid. En annen venninne har en alkoholisert mor som har hindret henne i overnattingsbesøk og normale vennskap i 18 år. Tre av mine nærmeste har hatt voldelige kjærester og ektemenn. En annen jeg er utrolig glad i opplevde at moren hans ble drept av stefaren. Skjønner?

Når jeg tenker over det, syns jeg rett og slett så ufattelig synd på alle. Når man er langt nede selv, er det vanskelig å tenke at andre vet hvordan du har det, men nå, nå som jeg er så lykkelig som jeg aldri har vært, er det enklere å se. Det er vondt, men også litt bra. En liten "reality-check". Det er faktisk ikke bare jeg som har hatt det jævlig. Det er han, han, hun, han, han der, hu ikke minst hun!

Selvom man faktisk trenger å synes synd på seg selv innimellom, må man faktisk også innse at ting blir bedre, enten du tror det eller ei. Man må faktisk innse at andre går gjennom ting de også. Selvom du har det så vondt at du egentlig bare vil forsvinne, synke ned i jorden og bare ligge å grine, så husk at det blir bedre. Du kommer deg ut av det, uansett hvor lite du tror på det. En dag sitter du og tenker "Fy faen, jeg syns så synd på fortids-meg, og jeg er så glad for at jeg ikke har det sånn nå".

Jeg vet ikke helt hvor jeg skulle med dette innlegget, men følte for å skrive det ned. Kanskje det hjelper én, to eller tre? Hvem vet?



Husker dere innlegget mitt om de greske valpene som trengte et hjem? Om du ikke har lest det, kan du lese det her.

Ihvertfall, nå har jeg  bilder av et par av valpene!

Nydelige, eller hva?

Om dette skulle være av interesse kan du kontakte meg her, på lisenikita@hotmail.com eller på facebook: Lise Nikita Stefferud

Jeg var på Peppes igår, og begynte å krangle med Kenneth etter at han kom med den så altfor koselige kommentaren "Du er så utrolig lite diskret på sånne uviktige ting". Jeg, som fra før av var ganske deppa etter en tur i prøverommet som ikke gikk så bra, ble veldig, veldig sint og ikke minst lei meg. Jeg så for meg en av de brautende, svære damene som gjerne reiser seg opp på restauranter og skriker dersom kelneren ikke kommer med en gang de vil. Jeg ble som sagt relativt sur, før jeg faktisk tenkte over det..

Jeg har alltid hatt godt med selvinnsikt, selvom det ikke alltid synes.. Men på noen områder er jeg faktisk like blind for hvordan jeg er, som en tjukkas som blir sint når noen påpeker at han ikke bør ta det tiende kakestykket. Kanskje ikke så ille, men det er ikke alltid jeg ser hvordan jeg selv er, før jeg tar meg et par minutter og tenker over det..

Etter at jeg begynte med vektnedgangen min, har jeg i tillegg blitt enda mer som en de jentene jeg ikke liker.. De som ser seg i speilet og sier høyt "Fy-faen... Jeg ser så feit ut". Igår tok jeg meg selv i å stå med tårer i øynene, mens jeg klagde høyt til Kenneth om at jeg så ut som en flodhest med tømmerstokk ben da jeg prøvde en shorts, mens en jente på sikkert 90 kilo sto i prøverommet ved siden av. Heldigvis tok jeg meg selv i det ganske raskt, og holdt kjeft.

Men det er rart det der, det med selvinnsikt. Det er så mange som ikke har det what so ever. Ikke engang om man graver dypere enn dypest, finner man et snev av selvinnsikt. Om du krangler med en sånn person, må enten DU si unnskyld, eller forberede deg på at dere aldri kommer til å snakke med hverandre igjen. Du kan også være helt sikker på at denne personen er den som prater mest dritt om alle, men som er verst selv. "Hun bruker så mye sminke" - mens hun selv bruker flere tusen på stygg sminke i måneden. "Hun snakker så mye" - mens hun selv prater høl i huet til enhver person - hele tiden. "Hun er så oppmerksomhetssyk" - mens hun selv gjerne står på bordet i klasserommet og roper ut om "selvskadingen" sin.

Som sagt er jeg fullt klar over at jeg kan være sånn selv også, men heldigvis vet jeg det i 99% av tilfellene selv - Det er bare det at jeg ikke har så lyst til å innrømme det alltid..

Jeg hater bloggere som poster store bilder av seg selv, de er skikkelig tapere ass.


Tror dere jeg gleder meg? JEG VANT FOR FAEN. Jeg har egentlig alltid hatt ganske flaks når det kommer til konkurranser osv, men dette er vel det største jeg har vunnet! I - AM - SO - HAPPY. For å si det på min måte: Jeg dævver.

"Kunne du skrevet et innlegg om interesser vs penger ved valg av karriere? Ville du drevet med noe du virkelig brant for, for mindre lønn. Eller drevet med noe som du ikke brenner like mye for, for en høyere lønn?"

Dette er noe jeg diskuterer med venner og familie ca. 3 ganger i uken, fordi jeg aldri klarer å bestemme meg for hva jeg skal bli. Jeg vil bli det aller meste, og idag f.eks har jeg bestemt meg for å bli politi, mens jeg igår skulle bli dyrlege og dagen før der rettsmedisiner. Imorgen vil jeg nok bli brannmann.

Det er bare én ting jeg her helt sikker på: Jeg skal tjene godt. Dette er noe jeg har vært fast bestemt på siden jeg visste at jeg en dag måtte finne ut hva jeg ville bli. Mange rynker på nesen når jeg sier det, fordi de fleste er opptatt av å drive med noe de virkelig liker.

For meg er det faktisk viktigere med penger. Jeg kan leve med det å måtte tenke "åh, jobb igjen", så lenge jeg tjener fett med penger. For vet dere hva? Jobben er ikke hele livet. Etter jobb og i ferier har man et liv, og fritid. Og har man mye penger da, kan man bruke de på å kose seg helt utrolig mye. Jeg lever også i den tro at man kan lære seg til å like en jobb.

Det optimale hadde selvfølgelig vært å drive med noe du liker fra før av, i tillegg til å tjene penger, men alle vet at det ikke bare er enkelt.
Jeg er heldigvis så heldig at jeg er åpen for det meste. Advokat? Okei. Brannmann/kvinne? Gjerne. Lærer? Digg med ferie. Lege. Variert jobb. Skjønner? Det er få yrker jeg virkelig ikke kunne tenkt meg å jobbe i. Jeg kan bli det aller meste.

De fleste jeg kjenner sier "det viktigste er å trives i den jobben du har". Men er det ikke enda viktigere å kunne leve? Jeg tror jeg hadde blitt mer deprimert om jeg hadde hatt akkuratt nok penger til å betale regninger, mat og bil, enn det jeg hadde blitt om jeg måtte gått til en drittjobb hver dag.

Dere vet jo at jeg brenner for dyr og dyrs rettigheter, og det optimale for meg ville vel vært å være dyrlege, dyrepoliti eller jobbe med små, søte valper dagen lang, men jeg vil heller ha det som en hobby. For man trenger faktisk ikke ha det å bygge modellfly som en heltidsjobb selvom du elsker det. Du kan ha det som en hobby.

For meg vil det å tjene mye penger være en så stor motivasjon at jeg kommer til å klare meg helt fint i en helt grei jobb. For da kan jeg bruke de pengene på hobbyen min og det jeg elsker - dyr, og det å redde dyr. Jeg kommer til å få så mye igjen for det. Jeg kan reise til Kreta, som i seg selv er helt fantastisk, og i tillegg jobbe med å redde, forebygge og donere. Jeg får så mye mer ut av det, en om jeg skulle jobbet som f.eks hundefrisør. Dere skjønner hva jeg mener!

Så, alt i alt går vel egentlig penger foran interesse. Om jeg hadde fått tilbud fra to jobber, hvor den ene var drømmeyrket som var dårlig betalt, og den andre en grei jobb med en fet lønn, hadde jeg takket ja til sistnevnte.

Hva hadde du gjort?

Den siste tiden har det vært mye fri fra skolen, og mye dødtid. Jeg, som er tvslave sånn ellers, har blitt enda mer tvslave, og i den forbindelse har jeg også klart å irritere meg grønn over enkelte ting, og satt meg imot enda flere ting. Tvbransjen.

De aller fleste har vel fått med seg den nye reklamen til ... husker ikke hvem det er for øyeblikket. L'oreal eller Max Factor om jeg ikke husker feil. Ihvertfall. I denne reklamen bruker de en leopard og en tigerunge, for å reklamere for en mascara. Disse dyrene er jo helt fantastiske, og ikke minst søte, og bidrar absolutt til flere seere, men dette er så uriktig som det kan bli. Det er som ville dyr i en dyrehage - det passer ikke.

Men, dette er absolutt ikke et av de verste tilfellene. Når vi derimot tar en titt på programmer som Fear factor og Total blackout Norge, er vi faktisk vitne til mishandling av dyr. Jeg er absolutt ikke noe fan av kakerlakker og kjempeedderkopper med meterlange ben, men å spise de levende, for å vinne penger? Det er ikke riktig. Og selvom Total Blackout er et program jeg er stor fan av, ble jeg skikkelig, skikkelig skuffet over Norge da jeg så programmet, og deres behandling av dyr. I forrige program så vi for eksempel at deltakerne måtte krype gjennom tunneller fylt med rotter, og finne oster. Rotter er skjøre dyr, og tåler ikke å bli tråkket på, most halen på eller kastet inn av teamet som jobber der. Jeg ble faktisk MEKTIG provosert av å se på det.

Noen episoder før, kunne vi også se at deltakerne skulle samle åler. Disse ålene ble kastet veggimellom, puttet nedi våtdraktene til deltakerne og lå på land. Leste også på vg nå at disse ålene var utrydningstruet.

Syns det er helt forkastelig at Norge er et så dårlig forbilde for andre land og tvprogrammer, virkelig!

Hva mener du?

Drit i de drepte kvinnene, de voldtatte barna og krigene som herjer - VOE ER NEMLIG TULLEGIFT PÅ FACEBOOK!

Siden bloggverdenen består av mange fargerike mennesker med flust av selvironi (heheh), tenkte jeg at jeg skulle bidra litt. Vi ser altfor mange retusjerte og "perfekte" bloggere hver dag, så disse bildene er til dere som er drittlei det retusjerte trynet til Annette, den forminskede kroppen til Kissie og det oversminkede trynet til Ida W. Here we go.

Her kjefter jeg altså på Kenneth, fordi han er så treig til å ta bilde. Hvorfor blir jeg sint for det? Se under. Å holde øynene oppe er noe dritt.


Her ser det da ut som om jeg har gått OPP 10 kilo, istedenfor ned. (Egentlig la jeg ut bilde bare for å vise hvor kul jeg er som drikker øl, heheh, for det er zupahkewlt! Bloggtips #1)

Og her ser vi da en fantastisk sjarmerende Lise som spiser paprika. Ser mer ut som om jeg er på vei til å gjøre noe helt annet, i en pornofilm, men..

Her ser vi da "bivirkningene" av amerikansk fotball: BOLEARMER!


Alle bloggere tar jo bilder av maten sin, såå..

Også kan vi avslutte med et litt mer normalt bilde, da.. Bare sånn for å ikke ødelegge mitt sosiale bloggliv totalt.


U like?